Øyeblikket dette bildet ble tatt, er starten på human:kind. I det jeg titter inn i øynene til lille Rebecca, er jeg solgt. Jeg vet der og da at jeg må gjøre noe for å hjelpe henne og familien hennes.
I 2017 var jeg så heldig å få være med den norske hjelpeorganisasjonen «Europa i Fokus» til Romania og Bulgaria for å se hjelpearbeidene de var involvert i. Det som gjorde mest inntrykk var å besøke et lite sted på landsbygda i Romania som heter Chiselet.
Her fikk vi møte rundt 90 barn på et dagsenter som ble startet opp for å hjelpe rom-barn med mat, klær, hygiene og skolegang. Det ble et møte jeg aldri skal glemme. Her på dagsenteret fikk barna to måltider hver dag (mandag – torsdag) og de var rene og pene i tøyet. Her har alle barna hver sin tannbørste, og de får dusjet og vasket seg to ganger i uka.
Det var populært med selfies. 
Barna på dagsenteret får lunsj.
Ting virket altså å være ganske på stell. Derfor var overraskelsen stor da jeg fikk bli med hjem til Rebecca for å se hvordan hun bodde. I et lite hus bodde mor, far, tre barn og bestefar. Det vil si, far var sjelden hjemme fordi han stort sett var ute og drakk. Og bestefar, som var blind, bodde ikke egentlig i huset, men under noe papp og plast på utsiden av huset. Han fikk ikke bo inne fordi han tisset i senga.
Huset hadde tre rom: en gang, et kjøkken og et soverom/oppholdsrom. Gangen og kjøkkenet hadde jordgulv og huset var ikke isolert. Når jeg var der hadde de fått hjelp til å pusse opp oppholdsrommet slik at det hadde et ordentlig gulv. Tidligere hadde også dette rommet jordgulv og barna sov da der inne sammen med familiens griser.
Det var rystende å se hva slags boforhold denne familien levde under. Og det var vondt å forlate dem der.
Slik så huset ut før oppussing. Bestefar bodde under presseningen til høyre. 
Slik så «kjøkkenet» ut før oppussing. 
Mor, Tisi og Rebecca sammen med bestefar. 
Det var vanskelig å forlate Rebecca.
Da jeg kom hjem sjekket jeg med lederen for dagsenteret hva det ville koste å pusse opp huset til et beboelig nivå. Det ville koste ca. 65 000 kroner. Jeg startet en kronerulling blant venner, familie og mine gode kollegaer i Epinova, og etter to dager hadde vi samlet inn 73 500 kroner.
Oppussingen startet umiddelbart, og i januar 2018 var jeg tilbake i Chiselet for å se på huset. Det var fortsatt milevis unna norsk standard, men samtidig en helt utrolig forbedring. Nå var huset isolert, det var lagt fine gulv og de hadde fått et bad. Denne vinteren var ekstra kald, men Rebeccas familie hadde nå et varmt og trygt hus.
Slik ble huset etter oppussingen. 
Slik ble det nye badet (ikke helt ferdig når jeg var der). 
Slik ble kjøkkenet etter oppussingen. 
Tisi, Denisa, jeg og Rebecca i det nyoppussede huset.
Ca. et halvt år senere kom faren «til seg selv», ble nykter og fikk seg jobb på en gård. Der jobber han fortsatt og han gjør en glimrende jobb. Hele livssituasjonen til denne familien har blitt totalt forandret.
Siden da har vi fortsatt å sende litt penger hver måned for å hjelpe denne familien og dagsenteret i Chiselet. Men det fins mange flere familier som har det ekstremt vanskelig i dette området. Derfor ønsker vi å prøve å hjelpe til mer.
Så i januar 2020 startet min gode venn Werner Heum og jeg human:kind – be both. Vi planlegger ikke å bli det nye Redd barna, men vi vil hjelpe til med det lille vi kan.
Så dette er bakgrunnen til human:kind – be both. Vil du være med oss på veien videre og hjelpe flere barn som lille Rebecca? Vær med å hjelpe.